Nedsatt lydtoleranse

Hyperacusis (H93.2)

Nedsatt lydtoleranse og annen unormal lydoppfatning (H02) er et parplybegrep. På engelsk er definisjonen Decreased sound tolerance (DST) og herunder finner vi blant annet Hyperacusis, Misofoni og Fonofobi. Mens hyperacusis (H93.2) går ut på å ha en generell nedsatt lydtoleranse - flere eller alle lyder føles slitsomme, er misofoni en betegnelse på lydirritasjon. Hvilke lyder som oppleves særdeles plagsomme, skjærende eller invalidiserende, varierer fra pasient til pasient. Men eksempler på noen lyder som oppleves vanskelige kan være tygging, smatting, tastaturklikking, pipelyder, barnestemmer, vifteanlegg, oppvaskmaskinlyder, støvsugere, bestikk, harde percusive lyder, eller til og med gnissende lyder, som lyd fra sengetøy, klær etc. Listen er uendelig. Forekomsten for DST anslåes noe forskjellig i ulike undersøkelser, men ca 8-9 % av befolkningen antas å oppleve en lydsensitivitet utover hva som er vanlig en gang i løpet av livet. Av den voksne befolkningen ligger prosentdelen på hele 17%.
 
Vi benytter oss blant annet av kognitiv adferdsterapi (Cognitive behavioral therapy - CBT) og tinnitus habitueringsterapi (Tinnitus retraining therapy -TRT) i behandling av våre pasienter. Begge behandlingsmetoder viser seg å gi svært god effekt i begge pasientgruppene. Flere opplever forekomst av både hyperacusis og tinnitus og 80% av våre pasienter rapporterer fremskritt og tydelig forbedring. Dette er en prosentandel som samsvarer med internasjonale undersøkelser. Vi har stadig flere slagrammede som har fått nedsatt lydtoleranse som følgetilstand. Behandlingen dekkes av det offentlige. Pasienter med fatigue, ME, utmattelse, ADD, covid-19, stress, autisme, tourettes syndrom, angst og depresjon er også representert i pasientgruppen.

Vi har i tillegg spisskompetanse på nedsatt lydtoleranse som følge av hjerneslag eller autisme.